Oljefondet slik det forvaltes i dag har en nærmest uendelig tidshorisont. Den siste ukes debatt om oljepengebruken viser imidlertid hvor stor politisk betydning kortsiktige svingninger kan ha. Politiske hensyn kan derfor innebære betydelige begrensinger i fondets investeringsstrategi.
Det er derfor slett ikke sikkert at det er hensiktsmessig for fondet å ta mer kortsiktig risiko for å utnytte fondets langsiktige perspektiv, slik fondets strategiråd anbefaler. Store svingninger i fondets verdi kan utløse krav om endring i forvaltningsstrategi eller større uttak.
Et mål på langsiktighet er gjennomsnittlig tilbakebetalingstid. Dersom du for eksempel låner ut penger rentefritt i 10 år, så er gjennomsnittlig tilbakebetaling på 10 år. Mottar du renter underveis, blir gjennomsnittet litt mindre enn 10 år.
Det lar seg gjøre å beregne dette for oljefondet. Regner vi med avkastning og uttak fra Oljefondet på fire prosent hvert år frem til solen sluker jorden, så er gjennomsnittlig tilbakebetalingstid 650 år. Det er evigvarende nok for de fleste.
Men Oljefondet er ikke som et lån. Det består av risikable investeringer som svinger mye i verdi fra et år til et annet. Handlingsregelen sier at vi kan bruke fire prosent av fondet hvert år. Men er det store endringer i fondets verdi fra et år til et annet, så blir det store variasjoner i hvor mange milliarder disse fire prosentene representerer.
I figuren ser vi verdiutviklingen til Oljefondet sammen med bruken av oljepenger. Det er en nokså klar motsatt sammenheng her. Når børsene går opp, så synker oljepengebruken under handlingsregelen. Den viktigste forklaringen på variasjonen i faktisk oljepengebruk ser altså ut til å være svingningene i verdens finansmarkeder.
Finansdepartementet tilfører altså statsbudsjettet en stabilt voksende kontantstrøm fra oljesektoren. Vi bruker i dag nesten fem ganger mer oljepenger enn i 2002. Svingninger i finansmarkedenes humør fører imidlertid at oljepengebruken i prosent av fondet varierer mye. Dette betyr at handlingsregelen praktiseres slik den sannsynligvis var ment; som en regel for langsiktig innfasing av oljepengene.
Alternativt kan vi tenke oss en mer mekanisk regel hvor vi bruker akkurat fire prosent av fondet hvert år, uten hensyn til om verdens børser er preget av eufori eller depresjon.
En slik praksis ville imidlertid støte på store praktiske problemer. Skulle for eksempel tunnelprosjekter stoppes når det er nedtur i verdens finansmarkeder, for så å startes opp igjen når optimismen er tilbake?
I en stadig mer integrert og globalisert verden vil vi også se at når verdens økonomi går dårlig, så sliter også Norge, selv om erfaringen fra finanskrisen ikke var slik. Det er ikke sikkert vi skånes neste gang. Da er det jo dumt om vi har en regel som innebar enorme kutt i offentlig sektor når krisen er på sitt verste fordi markedsverdien av oljefondet samtidig har kollapset.
Et annet problem er at et slik jojo-prinsipp vil skape problemer for selve forvaltningen av fondet. Dersom uttakene bestemmes av siste års tap eller gevinst, så vil avkastningen bli mer ustabil. I så fall må fondet redusere risikoen, noe som igjen betyr lavere avkastning.
Det er derfor nokså opplagt at uttaket ikke kan være basert på fondets børsverdi til enhver tid. Kritikken mot finansminister Siv Jensen fra krefter i eget parti fremstår derfor som ganske urimelige. En kan selvsagt ha ulik oppfatning av hvor stort uttaket skal være. Noen mener at fondet skal tappes over tid, mens andre mener det er riktig med et lavere men evigvarende uttak. En debatt om uttaket over tid skal være høyere eller lavere enn fire prosent er helt legitimt.
Å gi finansdepartementet og kritikk for at de ikke automatisk justerer opp oljepengebruken til rundt fire prosent av fondet i anledning børsfesten, virker imidlertid useriøst. Carl I. Hagen har for vane å sammenligne finansdepartementets økonomer med skredderne i «Keiserens nye klær». Det ser imidlertid ut for meg som om skredderne har gjort en aldeles utmerket jobb her.
0 nhận xét:
Đăng nhận xét