Røeggensaken har tatt en ny og uventet vending. Høyesterett har besluttet at saken skal behandles på nytt med forsterket rett. Det betyr at landets høyeste domstol nå kan vurdere å ta en U-sving.
I følge domstolloven forsterkes Høyesterett i saker av «særlig viktighet». Jeg antar at høyesterett selv avgjør hva de mener er viktig, men i loven pekes det spesielt på to forhold som skal vektlegges; spørsmål om nytt rettssyn og lovkonflikt.
Det er vanskelig å se at en avgjørelse i denne saken skulle kunne innebærer konflikt mellom gjeldene lover. Det mest sannsynlige er derfor at Høyesterett åpner for å tilsidesette rettssynet i Lognvikdommen. Det er i så fall oppsiktsvekkende.
Det er liten prinsipiell forskjell mellom disse sakene. Både Røeggen og Lognvik lånefinansierte investeringer i strukturerte produkter. I begge tilfellene skjedde investeringen etter initiativ fra banken, banken gav lån med sikkerhet i investeringen og informasjonen til kunden var dårlig.
Siden sakene er så like, er det vanskelig å se hvordan Høyesterett skal kunne dømme Røeggens bank uten å gå tilbake på den relativt ferske Lognvikdommen. Å snu etter så kort tid vil nødvendigvis sitte veldig langt inne. Lite har forandret seg siden februar, så et nytt rettssyn vil være en innrømmelse av feil. Denne type høyesterettsdom kan neppe omgjøres, så dersom Røeggen vinner frem vil far og sønn Lognvik ha tapt en halv million på en «feil» av landets høyeste domstol. Mye taler altså for at Høyesterett vil stå fast på denne avgjørelsen.
Høyesterett vil imidlertid støte på et problem dersom den ønsker å dømme i tråd med gjeldende rettssyn. Argumentasjonen må da følge Lognvikdommen, antar jeg. Som jeg har skrevet tidligere er denne avgjørelsen meget haltende.
Dommen bygger på det syn at lånet og investeringen må ses på som to helt separate avtaler som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det betyr at differansen mellom utlåns- og innskuddsrenten ikke kan ses på som en kostnad, og mye av kritikken mot bankene faller bort.
Problemet er bare at kjøpet aldri ville funnet sted uten lånet, banken tok til og med pant i produktet og en egen blankett for lånefinansiering av strukturerte produkter ble underskrevet. Man skulle derfor tro at banken var klar over lånefinansieringen. I så fall var ikke lån og investering to uavhengige begivenheter.
I realiteten var lånefinansiering av produktene en litt vanskelig måte å kjøpe risikable opsjoner på. I begge sakene var de totale kostnadene om lag 100 % av investeringen. Til sammenligning koster et vanlig indeksfond mindre enn 0,3 %. Før kostnader er forholdet mellom avkastning og risiko for en opsjon i utgangspunktet den samme som for den underliggende indeksen. Idet signaturen traff papiret lå dermed denne investeringen allerede på havbunnen.
Småsparerne hadde imidlertid ikke hatt en sak dersom kostnadene var lett synlige. Belåningen og sammensetningen var en utmerket forkledning. Innskuddet var for eksempel ikke et vanlig innskudd, men et obligasjonslån. Innskuddsrenten var ikke oppgitt og kunne ikke lett beregnes. Normalt mottar en obligasjonsinvestor en risikopremie. At belåningen av disse obligasjonene tvert i mot skjulte en kostnadsbombe var derfor ikke åpenbart. Den totale kostnad etter lånefinansiering burde vært oppgitt før avtalen ble inngått. I så fall ville sannsynligvis ikke produktene vært salgbare og bankene ville tapt inntekter.
De enorme skjulte kostnadene var ikke avhengig av markedssvingningene. Det kan derfor ikke være noen tvil om at dette var dårlige investeringer uansett markedsutvikling.
