I februar i år fikk regjeringen 800 millioner av stortinget for å delta i en nødemisjon for SAS. Uten disse pengene hadde visst nok SAS gått konkurs. Merkelig nok var det ingen i regjeringen som spurte seg selv hvorfor SAS ikke kunne hente disse pengene andre steds fra. Nå har vi fått svaret, pengene er tapt. Nå vil vi nok få høre mange slags unnskyldninger fra regjeringskvartalet om dette, men det regjeringen bør gjøre nå er å ta lærdom av fadesen.
Det en bør lære er at om et selskap er avhengig av én aksjonær for å overleve, så har det ikke livets rett. Når SAS visstnok ikke kunne overleve uten støtte fra den norske staten, så var det sannsynligvis fordi ingen andre investorer så lønnsomhet i investeringen. Det regjeringen burde gjort var derfor å selge sine aksjer i SAS til høystbydende, og overlate til nye aksjonærer å rydde opp. Som jeg har nevnt før finnes det ikke gode grunner til at staten skal spekulere i kommersiell virksomhet, slik som flyselskap.
Dessverre er ikke dette det eneste eksemplet på at politikere sløser bort penger på spekulasjon i enkeltaksjer. De som har fulgt hurtigruten vet at mange har tapt voldsomt på denne aksjen. Blant dem er Tromsø Kommune og Troms Fylkeskommune. Disse har til sammen tapt hundrevis av millioner kroner, direkte og indirekte gjennom Troms Kraft, i en ”redningsaksjon” for å berge hurtigruten fra sørnorske eiere. Som vi vet er største eier nå en ”søring”, og en meget kompetent sådan. At politikerne i sin tid sløste bort enorme verdier på å hindre kompetent eierskap av selskapet viser imidlertid hvor håpløst det er når politikere skal leke butikk med skattepenger. At politiet ikke har vurdert tiltale mot de ansvarlige er egentlig merkelig.
Investeringer kan gå opp og ned. Det innebærer risiko å investere. Om en har kompetanse kan en unngå mye risiko, og det kan da være hensiktsmessig å investere i enkeltselskaper. Politikere har ikke denne kompetansen. All investering av fellesskapets ressurser i aksjer bør derfor gjøres på en nøytral måte etter markedsindeksen. Alt annet er gambling.
Det en bør lære er at om et selskap er avhengig av én aksjonær for å overleve, så har det ikke livets rett. Når SAS visstnok ikke kunne overleve uten støtte fra den norske staten, så var det sannsynligvis fordi ingen andre investorer så lønnsomhet i investeringen. Det regjeringen burde gjort var derfor å selge sine aksjer i SAS til høystbydende, og overlate til nye aksjonærer å rydde opp. Som jeg har nevnt før finnes det ikke gode grunner til at staten skal spekulere i kommersiell virksomhet, slik som flyselskap.
Dessverre er ikke dette det eneste eksemplet på at politikere sløser bort penger på spekulasjon i enkeltaksjer. De som har fulgt hurtigruten vet at mange har tapt voldsomt på denne aksjen. Blant dem er Tromsø Kommune og Troms Fylkeskommune. Disse har til sammen tapt hundrevis av millioner kroner, direkte og indirekte gjennom Troms Kraft, i en ”redningsaksjon” for å berge hurtigruten fra sørnorske eiere. Som vi vet er største eier nå en ”søring”, og en meget kompetent sådan. At politikerne i sin tid sløste bort enorme verdier på å hindre kompetent eierskap av selskapet viser imidlertid hvor håpløst det er når politikere skal leke butikk med skattepenger. At politiet ikke har vurdert tiltale mot de ansvarlige er egentlig merkelig.
Investeringer kan gå opp og ned. Det innebærer risiko å investere. Om en har kompetanse kan en unngå mye risiko, og det kan da være hensiktsmessig å investere i enkeltselskaper. Politikere har ikke denne kompetansen. All investering av fellesskapets ressurser i aksjer bør derfor gjøres på en nøytral måte etter markedsindeksen. Alt annet er gambling.
