Høyesterett opprettholder sitt syn fra Lognvikdommen og velger å ikke å se på differansen mellom lånerente og innskuddsrente som en kostnad. Dette er et litt merkelig syn, da lånet ble gitt spesifikt for å settes tilbake i DNB til betydelig lavere rente. Lånet ble sågar gitt med sikkerhet i produktet.
Høyesterett har kjøpt DNBs forklaring om at siden opsjonen ikke var markedsført til privatpersoner, så var det heller ikke mulig å selge den direkte. Dersom det lot seg gjøre å pakke inn en slik opsjon i et strukturert produkt skulle det vel uansett la seg gjøre å selge den direkte?
En mer troverdig forklaring er vel at ingen markedsførte slike opsjoner fordi den reelle risikoen da ble veldig tydelig. Rene opsjoner var rett og slett usalgbare og måtte pakkes inn i strukturerte produkter slik at informasjon kunne skjules og opsjonene selges.
Problemet med dette produktet var altså mer grunnleggende enn en informasjonsmangel. Lånekostnadene dynget ned produktet slik at det aldri kunne bli lønnsomt sammenlignet med andre alternativer. Det var altså ikke et sjansespill som gikk feil slik Høyesterett har oppfattet, men et produkt som uansett utvikling ville gi betydelig dårligere avkastning enn hvilket som helst relevant alternativ.
Høyesterett har helt rett i at det som er avgjørende er for dårlig informasjon til kunden. Feilinformasjonen var imidlertid langt mer omfattende enn det som kommer frem i dommen. Problemet var ikke bare rene faktafeil i informasjonsmaterialet, men at de reelle kostnadene var skjult.
Hadde banken opptrådt redelig hadde de gitt omtrent samme rente til Røeggen på innskuddsdelen av spareproduktet som det de tok i lånerente. I alle fall burde de oppgitt hele den enorme rentedifferansen. At banken ikke gjordet dette er den største informasjonsmessige forseelsen. Med slik informasjon tilgjengelig ville produkter sannsynligvis vært usalgbart med lånefinansiering.
0 nhận xét:
Đăng nhận xét