Som jeg har nevnt før blir det ikke forbudt å tenke dersom en innfører passiv forvaltning. En passiv forvalter må naturligvis forsøke å være mest mulig effektiv. Å forsøke å selge seg ut av obligasjoner når det ikke finnes et marked er normalt ikke spesielt hensiktsmessig. Derfor burde heller ikke et passivt fond gjøre det.
Om NBIM mener dette egentlig er en aktiv strategi, så er det helt fint. Aktiv i den forstand at en passer på investeringene er bra. Aktiv i den forstand at en forsøker å plukke vinnerobligasjoner eller vinneraksjer er ikke spesielt lurt, noe de enorme tapene på obligasjonsporteføljen under finanskrisen viste. Fondet mente før 2008 at å geare obligasjonsporteføljen nesten to ganger var en kjempeidé, fordi man da kunne gamble på rentedifferanser. Lite visste vel Stortinget om at det som skulle være den sikre delen av porteføljen, ble brukt til ett gigantisk veddemål på én risikofaktor. Flaks har i ettertid hindret alt for store tap. Neste gang er det ikke sikkert man er like heldig. Aktiv forvaltning åpner for operasjonell risiko.
For at det ikke skal være noen som helst tvil om hva som er hensiktsmessig, så la meg være veldig konkret: Å selge greske statsobligasjoner når spreaden (differansen mellom kjøps og salgskurs) er så stor at markedet i praksis ikke fungerer er ikke hensiktsmessig. Dersom spreaden er akseptabel er det imidlertid ingen grunn til å holde på obligasjonene bare fordi de har falt i verdi. Årsaken til at verdipapirer faller i verdi er at markedet anser dem å være mindre verdifulle. Årsaken til at gjeldspapirer var så ”billige” under finanskrisen var en reell frykt for økonomisk kollaps. Det kan hende kreditorene til Hellas får 100% igjen på sine obligasjoner, men det er også meget sannsynlig at långiverne må akseptere gjeldssanering. Oljefondet bør altså kvitte seg med greske statsobligasjoner om de kan, men ikke til enhver spread.
0 nhận xét:
Đăng nhận xét