Markedet er effektivt

Markedet er nær 100% effektivt. Den mest hensiktsmessige hypotesen er at investorer er fullt ut rasjonelle. Finanskrisen har ikke gitt oss grunn til å lage nye modeller for finansiell risiko. Tuller jeg? Nei

Finanskrisen er en gylden mulighet til å fornye økonomifaget og til å generere og teste nye modeller for hvordan økonomien egentlig fungerer. Det betyr imidlertid ikke at vi bør starte med blanke ark. De viktigste fundamentene innen finansteorien står fortsatt fjellstøtt. Antakelser om det motsatte beror for det meste på misforståelser.

En uttalelse som er gjentatt flere ganger i forbindelse med finanskrisen er for eksempel at risikomodellene har vist seg å være håpløst i uttakt med den virkelige verden. Problemet er at akademikere forutsetter ”normalfordelt” avkastning. Denne antakelsen tilsier at sannsynligheten for ekstreme utfall slik som finanskrisen er forsvinnende liten. For å illustrere problemet så vil det med standard forutsetninger gå 17 000 år mellom hver gang en ser prisendringer på over 10%. I fjor høst skjedde det to ganger på Oslo Børs. Fenomenet kalles ”fete haler”.

I følge enkelte forfattere, slik som Nassim Taleb (”The Black Swan”), klapper hele det finansteoretiske reisverket sammen dersom en dropper antakelsen om en statisk normalfordeling. Det som gjør slike uttalelser litt pinlige er at dette et helt trivielt problem som kan løses ved å anta at markedets risiko varierer. Dette har det vært forsket på siden 70-tallet, det har blitt utdelt Nobelpris i det og det er med dagens regnekraft helt uproblematisk å implementere i eksisterende prisingsmodeller. At en i finansindustrien likevel ofte foretrekker å anvende normalfordelinger i formlene, gjerne med for lite usikkerhet, er noe akademikerne vanskelig kan ta ansvar for.

En annen vanlig misforståelse er å sette likhetstegn mellom effektive markeder sosialt velfungerende markeder. At et marked er effektivt betyr ikke at prisene er sosialt ønskelige eller moralsk riktige. Det betyr heller ikke at prisene reflekterer all informasjon. Alle er enige om at en kan tjene på innsidehandel.

Markedseffektivitet betyr derimot at det ikke lar seg gjøre over tid å tjene mer penger enn markedet på lovlig vis. I et effektivt marked vil det derfor koste mer å innhente privat informasjon enn det en kan tjene på det. I USA og andre land med utviklede finansmarkeder er det hevet over enhver tvil at markedet i all hovedsak var effektivt i denne forstand før finanskrisen, under finanskrisen og at det fortsatt er det. Fraværet av suksessfulle behavioristiske fond som systematisk investerer og tjener penger på teorier om investorers sviktende dømmekraft, viser at hypotesen om rasjonelle aktører fortsatt er den mest hensiktsmessige i finansmarkedene.

Finanskrisen begynte å demre våren 2007 i form av mystiske verdifall på kredittforsikringspapirer. Vi vet i dag at dette skyltes at enkelte markedsaktører allerede da innså rekkevidden av råtne amerikanske boliglån. Prisfallet som til slutt gav seg utslag i en finanskrise uten sidestykke skjedde altså helt i tråd med teorien om effektive markeder. Godt informerte aktører solgte unna fordi de korrekt forutså problemer i markedet.

I ettertid er det ikke vanskelig å se at verdien av amerikanske boliglånsobligasjoner var kraftig overvurdert. Det er også lett å se at papirene som finansierte dem var så hårreisende kompliserte at selv ikke bankene forstod hva de drev på med. Når disse papirene ikke engang kunne omsettes på åpne markedsplasser ble forvirringen total og prisingen fullstendig fiktiv. Disse produktene ble så pådyttet intetanende og grenseløst naive investorer, gjerne utenfor USA. Drivkraften var et rundhåndet bonussystem for bankansatte som gav rikelig belønning for salg av produktene, men intet ansvar når det gikk galt.

Var så dette sosialt eller moralsk ønskelig? Selvfølgelig ikke. Var det som skjedde i tråd med hypotesen om effektive markeder? Definitivt.

Read More

Én fotballmillard ekstra

De fleste vil vel være enige i at når nasjonen skal ta på seg store oppgaver av typen OL eller Fotball-EM, så bør kostnadene beregnes på samme måte uansett hvilken type arrangement det gjelder og uansett lokalisering.

I kulturdepartementets kvalitetssikringsrapport om OL i Tromsø ble det lagt til grunn en årlig realøkning i byggekostnader på 2% per år. Grovt anslått medførte dette trolig økte kostnader i størrelsesorden 4 milliarder. Når en nå skal søke om Fotball-EM må selvsagt samme beregningsmetode benyttes. Det er ikke gjort i Fotballforbundets søknad om statstilskudd. Grovt anslått øker dette de totale kostnadene for et halvt Fotball-EM fra 8 millarder til 9 millarder. Statstilskuddet vil tilsvarende også måtte øke med én milliard.

Det er uklart hvorfor kvalitetssikrerne av Tromsø-OL la til grunn slike kostnader. Det tar seg imidlertid ikke bra ut om en legger til grunn én beregningsmetode for arrangementer i Nord-Norge og en annen i Sør-Norge.

Read More

Et slags forsvar for den bedrøvelige vitenskap

I kjølvannet av finanskrisen har kritikken av økonomisk vitenskap tiltatt. Hva skal vi egentlig med økonomifaget når økonomene verken klarte å forutsi eller avverge krisen? Det er på tide at økonomene kommer ned fra sin høye hest skriver DN 8. august. I en artikkelserie i tidsskriftet The Economist hevder én kritiker at de matematiske modellen utviklet de siste årene har vært verdiløse og sågar til skade. En av grunnleggerne av moderne makroøkonomisk teori, Robert Lucas, svarer i samme tidsskrift og er ikke villig til å ta særlig selvkritikk.

Mye av kritikken mot økonomifaget ser ut til å bunne enten i for store forventninger eller misoppfatninger av økonomisk teori og forskning. For eksempel er det åpenbart feil at økonomifaget er ”for teoretisk”. Ren teoretisk forskning utgjør trolig kun en liten brøkdel av hva som produseres innen økonomifaget. Enkelte vil hevde at faget er ”for matematisk”, men matematikken er kun en syretest for at argumentasjonen er logisk. En økonomisk teori som ikke også kan forklares verbalt på et noenlunde forståelig språk er ikke mye verdt.

En annen påstand som synes å ha satt seg er at teorien om effektive finansmarkeder må revurderes etter finanskrisen. Dette bygger imidlertid på en misforståelse av hva denne teorien går ut på. At et marked er effektivt betyr ikke at prisene er sosialt ønskelige. Det betyr heller ikke at prisene reflekterer all informasjon. Markedseffektivitet betyr derimot at det ikke lar seg gjøre over tid å tjene mer penger enn markedet på lovlig vis. I et effektivt marked vil det derfor koste mer å innhente privat informasjon enn det en kan tjene på det. I USA er det hevet over enhver tvil at markedet er effektivt i denne forstand.

Finanskrisen begynte for eksempel å demre våren 2007 i form av mystiske verdifall på kredittforsikringspapirer. Vi vet i dag at dette skyltes at enkelte markedsaktører allerede da innså rekkevidden av råtne amerikanske boliglån. Prisfallet som til slutt gav seg utslag i en finanskrise uten sidestykke skjedde altså helt i tråd med teorien om effektive markeder. Godt informerte aktører solgte unna fordi de korrekt forutså problemer i markedet.

Finanskrisen har nok skuffet de som trodde at økonomiske modeller er til for å forutse økonomiske kriser. Det ligger imidlertid i sakens natur at kriser i all hovedsak er uforutsette. Historien gjentar seg sjeldent, så å lage modeller som skal forutse det uforutsette er både fånyttes og urealistisk.

Makroøkonomiske modeller er i hovedsak til for å kunne føre en fornuftig økonomisk politikk under normale omstendigheter og å kunne håndtere kriser etter at de har skjedd. Resultatet av krisehåndteringen, som har vært tuftet på moderne makroøkonomisk teori, kan ikke sies å være annet enn imponerende. Sentralbankene skjønte tidlig at en måtte pumpe ut det en kunne av likviditet i markedene. Resultatet er at vi allerede nå ser ut til å være på god vei ut av uføret.

Det er imidlertid ikke tvil om at en del økonomisk teori vil bli omskrevet etter det som har skjedd. Selv om en ikke kunne forvente at sentralbankene skulle forutse finanskrisen, er det berettiget å stille spørsmål ved om det virkelig har vært ført en hensiktsmessig og fornuftig politikk de senere årene. Jeg vil for eksempel tro at det er gode sjanser for at moderne økonomisk teori, slik den anvendes av sentralbankene, blir revidert slik at en i fremtiden også tar hensyn til priser på både aksjer og bolig i tillegg til konsumpriser i rentefastsettelsen.

I tillegg vil en kanskje om et par år være nødt til å revurdere også krisehåndteringen selv om ting akkurat nå begynner å se lyst ut. Når vi ser at ledigheten går ned og at deflasjon unngås, så er det naturligvis en lettelse på kort sikt. På litt lengre sikt betyr det imidlertid at renten skal opp igjen til 5-6 prosent. Sist gang vi hadde slike renter gikk det jo ikke bra. Det virkelig interessante spørsmålet er derfor om sentralbankene vil velge å la forgjeldete boligeiere svi på nytt, eller kanskje la prisene løpe ut av kontroll. Jeg holder en knapp på den enkleste løsningen, altså den siste. Dessverre har vi imidlertid ikke noen modell som kan svare på det med sikkerhet.

Read More

Fornuft og følelser, og offentlig eierskap

Debatten om offentlig eierskap er preget av noen misforståelser og myter. Et greit utgangspunkt er vår statsministers argumenter for at staten bør eie. Det er i følge ham for å ha kontroll over ressurser, sikre arbeidsplasser og på grunn av spesielle samfunnsinteresser.

Naturressurser
Det kan jo i første omgang virke tilforlatelig at en bør eie noe for å ha kontroll over noe. Spørsmålet er om dette også gjelder for Staten. I motsetning til et individ, så har Staten full kontroll over naturressursene uten å eie dem. Grunnen til at naturressurser er så attraktive er at de gir løpende inntekter for grunneieren. Dette kalles ”grunnrente”. Staten bestemmer imidlertid skattesatsene og regulerer all virksomhet i Norge, og kan på den måten inndra den grunnrente den ønsker og forvalte ressursene etter eget forgodtbefinnende. Eierskap er ikke nødvendig.

En annen vanlig misforståelse er at en ved å selge denne type virksomheter mister sikre inntekter. Det motsatte er tilfelle. Om staten for eksempel selger Statoil er det i og for seg korrekt at den mister inntektene fra akkurat dette selskapet i fremtiden. Samme inntekt kan imidlertid oppnås ved å flytte kapitalen over i annen virksomhet. Siden alle børsnoterte selskaper er priset på samme måte, så vil altså ikke et salg av Statoil og Hydro ha innvirkning på statens fremtidige inntekter. Å flytte kapitalen fra Statoil til oljefondet vil faktisk redusere statens risiko og eksponering mot oljeindustrien betydelig. Det trengs når store deler av statens inntekter allerede helt avhengig av oljeprisen.

Sikre arbeidsplasser mot utenlandsk eierskap
Den andre begrunnelsen for statlig eierskap er å sikre arbeidsplasser i Norge. Det er ikke tvil om at staten som eier kan hindre nedleggelse av ulønnsomme arbeidsplasser om den vil, så akkurat på dette punktet har tilhengere av offentlig eierskap helt rett. Dersom politikerne finner det ønskelig å hindre fremvekst av lønnsomme bedrifter på bekostning av ulønnsomme er offentlig eierskap trolig en effektiv måte å gjøre det på.

Å beskytte lønnsomme arbeidsplasser ved offentlig eierskap er imidlertid unødvendig. Ideen om at tvilsomme utlendinger står i kø for å overta norske bedrifter og legge dem ned har ikke rot i virkeligheten. Det er vanskelig å se fortjenestemuligheten i å kjøpe en bedrift til markedspris, for så å legge den ned. Unntaket er når kjøperen forsøker å hindre konkurranse, men det har vi Konkurransetilsynet til å håndheve.

Som en av de største eierne av utenlandske bedrifter i forhold til folketall, så er det også grunn til å påpeke den åpenbare dobbeltmoral i motstanden mot utlendinger. Av en eller annen grunn er vårt eierskap bedre og mer rettferdig enn andres. Før en dømmer utlendinger for hardt, bør en likevel ikke glemme at det er en veldokumentert sammenheng mellom åpenhet for utenlandsk kapital og velferd. Den viktigste fordelen med utenlandske investeringer er imidlertid ikke tilgang til kapital, men utvekslingen av kompetanse. Det kan derfor være fornuftig av regjeringen å tone ned den noe proteksjonistiske retorikken.

Det mest bemerkelsesverdige med Statens eierskap er imidlertid at en aldri i moderne tid har tatt i bruk eiermakten i noen sak av betydning. En har i stedet fokusert på ubetydelige detaljer, slik som forbud mot opsjoner. Grunnen er åpenbar. Statens passivitet har gjort det mulig for virksomhetene å levere gode resultater. Oljesandsaken til Statoil viser med all tydelighet at en ikke har til hensikt å bruke sin eiermakt, selv når åpenbare politiske og samfunnsmessige hensyn taler for det. Historien viser altså at Staten ikke har reelle innflytelse i selskapene den eier.

Spesielle samfunnsinteresser
Enkelte områder i samfunnet er lite egnet for privat eierskap. Privatisering av jernbanenett og drift ble for eksempel forsøkt i Storbritannia uten hell. Deler av helsevesenet og spesielt selve finansieringen, er også lite egnet for privatisering. Det er derfor ikke tvil om at viktige institusjoner bør være på offentlige hender fordi de representerer særlige samfunnsinteresser. Hvilke virksomheter som har en slik posisjon er opp til politikerne å avgjøre.

Ordinære kommersielle bedrifter slik som Aker, Statoil, Hydro, Telenor og DnB tilhører imidlertid ikke denne gruppen. Det er mulig det finnes gode argumenter for at staten generelt skal eie kommersielle bedrifter, men i så fall venter vi fortsatt på at noen skal komme med dem. Motargumentene er imidlertid mange. Som eier kommer staten i en uryddig dobbeltrolle. Staten må også ta ansvar for beslutninger den ikke er med på, og en tar unødvendig stor risiko ved å være tungt investert i noen enkeltselskaper.

Nå er det imidlertid neppe argumentene som styrer denne debatten. For mange føles det nok feil å selge Statoil. Debatten hadde tjent en del på om en var ærligere og erkjente at holdningen til statlig eierskap først og fremst handler om følelser, og ikke fornuft.

Read More

Myter om indeksforvaltning

Argumentene som tilhengere av aktiv forvaltning av Oljefondet fremfører, har betydelige svakheter. De bygger i stor grad på myter i stedet for forskning og empiri.

Et argument som går igjen er at passiv forvaltning legger til rette for bobler, fordi en er tvunget til å kjøpe overvurderte aksjer. Dette argumentet kommer også i en annen forkledning: Oljefondet er stort og globalt og har derfor et ansvar i kapitalmarkedene for å drive aktiv forvaltning slik at prisene bedre gjenspeiler all tigjengelig informasjon.

Det er flere problemer med denne argumentasjonen.

• For det første har ikke aktiv forvaltning hjulpet særlig til nå. Man har sett en rekke bobler i verdensøkonomien til tross for at passiv forvaltning ikke har utgjort mer enn en brøkdel av markedet.
• For det andre vil Oljefondet, som skal holde 40 % likvide obligasjoner, systematisk opptre motsyklisk ved å kjøpe aksjer når prisene går ned og selge dem når prisen går opp.
• For det tredje tilsier teori og erfaring at aktive investorer strømmer til et marked inntil informasjonsgevinsten oppveies av kostnader, uavhengig av hva Oljefondet foretar seg. Det er nettopp derfor aktiv forvaltning ikke lønner seg.
• For det fjerde, hadde passiv forvaltning vært mer utsatt for bobler, så hadde aktiv forvaltning gitt bedre avkastning. Det gjør den ikke, så ergo er ikke feilprising og bobler et problem for passiv forvaltning.

Det synes også å være en utbredt misforståelse at akademiske økonomer mener markedet er fullt ut effektivt og umulig å slå. Det er ikke tilfelle. Det er bare så veldig ressurskrevende sammenlignet med gevinsten. Amerikanske aksjefond klarte for eksempel frem til 90- tallet å utkonkurrere markedet med 1,3 prosent, men kostnader på 1,6 spiste opp dette og mer til. I dag er kostnadene nede i 1 prosent, men hva har skjedd med informasjonspremien? Jo den har sunket til 0,28.
Et annet moment som Oljefondet har kommet med, er at det fins stordriftsfordeler som kan utnyttes. Som nevnt er det kostnadene som i siste instans hindrer aktive forvaltere å lykkes. Det høres jo derfor tilforlatelig ut at man kan skape ekstra avkastning bare fondet er stort nok. Problemet er at desto større fondet er, desto mer beveger fondet prisene i markedet når det handler. Aksjemarkedet er generelt meget sensitivt for store handler som kan tenkes å være informasjonsrelatert. Forskning viser derfor at det ikke er lettere, men vanskeligere å tjene penger for store fond. Argumentet om stordriftsfordeler er derfor ikke holdbart.
At aktiv forvaltning ikke gir gevinster i USA synes å være akseptert. Oljefondet s Yngve Slyngstad forsvarer likevel aktiv forvaltning ved å hevde at det finnes forskning som støtter at aktiv forvaltning lønner seg utenfor Nord-Amerika. Dette er jo et utmerket argument for at i hvert fall denne forvaltningen, ca 30 % av fondets verdier, gjøres passivt. Hvilken forskning det vises til her er imidlertid uklart, så Oljefondet må gjerne klargjøre her.
Når argumentene om å skape ekstraavkastning feiler, så gjenstår de etiske begrunnelsene. I henhold til Norges Bank er det slik at for å manøvrere forbi PR-avdelingen, så hjelper det å ha penger å investere. Det er ingen grunn til å tvile på Norges Bank her. Ordningen med svarteliste er imidlertid ikke kostbar, og videreføres naturligvis ved passiv forvaltning. En trussel om slik svartelisting bør være tilstrekkelig pressmiddel for å bane seg vei inn til direktørene. Eierandeler gir også stemmerett på generalforsamlinger. I samarbeid med andre institusjonelle investorer bør det derfor være fult mulig å drive kostnadseffektiv etisk forvaltning i kombinasjon med passive posisjoner.

Da Oljefondet i sin tid ble opprettet antok man både at fondet ville være mindre og at at levetiden ville være begrenset. I dag er imidlertid tidshorisonten tilnærmet uendelig og fondet er allerede betydelig større enn man hadde forutsatt. Med endrede forutsetninger er det derfor rimelig at man nå vurderer om fondet bør forvaltes annerledes, slik finansdepartementet er i ferd med.

Konklusjonen bør være at en går over til passiv forvaltning. I henhold til mandatet skal det være maks halvannen prosent avvik mellom indeks og fond, men hele fondet kan i prinsippet forvaltes aktivt. Som et minimum bør en derfor i hvert fall innføre et klart skille mellom aktiv og passiv forvaltning. Ser en bort fra obligasjonsporteføljen, gir det et aktivt forvaltet aksjefond på 20 milliarder.

Read More

Blindsporet er aktiv forvaltning

Dette innlegget var et svar på innlegg av Erik Storelv i Dagens Næringsliv:

I følge finansanalytiker Erik Storelv i DN Tirsdag er argumentene mot aktiv forvaltning av oljefondet ”uklare”. Hovedargumentet, som er gjentatt til det kjedsommelige, er at aktiv forvaltning ikke gir bedre avkastning i forhold til passiv forvaltning i henhold til forskning og erfaring. En må trolig være ansatt innen aktiv forvaltning for å mene at det er noe uklart her.

Oljefondet bør forvaltes på best mulig måte. Om en skulle komme opp med argumenter som tilsier aktiv forvaltning, så bør det velges. Problemet er at siden debatten startet i oktober i fjor så har det ikke fremkommet gode argumenter for at statlig aksjeplukking. Tvert i mot.

Storelvs hovedargument er at ekstra avkastning kan oppnås ved å utvide investeringsuniverset. At den norske stat skal kunne være bedre til å tippe kornpriser enn amerikanske hedgefondforvaltere med milliardlønninger, synes imidlertid ikke å være spesielt sannsynlig.
Storelv hevder også at det er vanskelig å definere indeksene man skal investere i. Det må likevel være bedre at fondets sammensetning bestemmes på forhånd basert på vitenskapelige prinsipper, heller enn enkeltforvalteres dagsform. Kostnadene ved en passiv strategi er i følge oljefondet 0,07% og i følge andre kilder 0.05%, så det er unødvendig av Storelv å selv spekulere i tall her. Med inntekter fra utleie av verdipapirer vil kostnaden bli enda lavere.

På et punkt er jeg imidlertid enig med Storelv, oljefondet har et fortrinn i sin langsiktighet. Den beste måten å utnytte dette fortrinnet er ved passiv forvaltning.

Read More

Aktiv forvaltning og offentlig forvaltning

For at Oljefondet skal forvaltes best mulig og være til nytte for kommende generasjoner, så er det avgjørende at forvaltningen har legitimitet og tillitt i befolkningen. Dessverre er det vanskelig å tilfredsstille kravene for åpenhet og forutsigbarhet når fondet forvaltes aktivt.

Et eksempel på lite åpenhet er informasjonen om hvordan det faktisk går med den aktive forvaltningen. Data som kunne gitt oss et bedre bilde av forholdene er ikke offentlig tilgjengelig. Heldigvis har fondet i sin årsrapport likevel regnet ut at ekstra avkastning ikke har vært oppnådd i fondets levetid, selv når en kun vurderer aksjeplasseringene og dermed ser bort fra de store obligasjonstapene. Litt ekstra forvirrende blir det imidlertid når en i samme årsrapport presenterer en tvilsom og obskur analyse der fondet klarer å produsere ekstra avkastning ved å sammenligne seg med blant annet tapsbringende valutaspekulasjon (s. 64). Dette virker ikke tillitsvekkende.

Informasjonen om oljefondet er i det hele tatt ikke tilfredsstillende, tatt i betraktning at fondet er en del av forvaltningen. For eksempel får vi ikke vite hvor stor del av fondet som forvaltes aktivt. Vi får vite at fondet har et mål på ”relativ volatilitet”, men som vi har sett er dette kun et mål og ikke virkelighet. I prinsippet kan derfor hele fondet forvaltes aktivt, selv om målet er å ha nær samme avkastning som indeksen. Departementet hevder da også at alt er aktivt forvaltet når de skal sammenligne kostnader med andre fond. Aktivt forvaltede fond er nemlig generelt dyrere, så det lønner seg å bli sammenlignet med slike. Sannheten er nok at store deler av fondet forvaltes aktivt, men at det pussig nok gjøres på en måte som gir en avkastning tett inntil indeksen. Hvor stor del som faktisk forvaltes aktivt er høyst uklart.

Det underliggende problemet her er at fondet er aktivt forvaltet. Aktivt forvaltede fond må være forsiktige med den informasjon som gis ut. Ved indeksforvaltning kunne man derimot i prinsippet ha lagt ut oppdaterte posisjoner og verdier på nett daglig. Et slikt fond ville dermed vært i tråd med vanlige prinsipper om åpenhet i forvaltningen som praktiseres ellers. Usikkerheten om hva fondet egentlig driver med ville også forsvunnet. I tillegg ville en kunne satt samtlige ansatte på statlige lønningslister med full åpenhet om lønnsnivå, ettersom passiv forvaltning ikke krever ekstraordinært talent.

Nå kan en innvende at fondet får skryt internasjonalt for å være et av de mest åpne og transparente fondene i verden. Fond som er forvaltet av private eller autoritære stater har imidlertid ikke samme forpliktelser til innsyn og åpenhet som den norske stat.
Faktum er at det finnes hverken empirisk eller teoretisk belegg for å hevde at aktiv forvaltning har noen gir meravkastning. At oljefondet er såpass stort gjør faktisk at slik meravkastning kan være enda vanskeligere å oppnå fordi prisene i markedet vil påvirkes betydelig av endringer i aktive posisjoner. Når denne forvaltningsformen i tillegg har andre store ulemper, bør man begynne å planlegge en nedtrapping av denne forvaltningsstrategien.

Et argument som likevel brukes er at om oljefondet og alle andre store fond slutter med å plukke aksjer, så vil det ikke være noen aktive investorer igjen til å passe på at prisene gjenspeiler all tilgjengelig informasjon. Det er imidlertid slik at både teori og praksis viser at innsatsen som brukes på aktiv forvaltning stort sett vil tilsvare gevinsten en oppnår ved det. Dette sikrer at det ikke er noe særlig å tjene på aktiv forvaltning, men at det samtidig alltid er nok av aktive aktører i markedene. Dersom en går over til passiv forvaltning er det altså ikke grunn til å ha våkenetter fordi en er bekymret for om hedgefondene på Wall Street gjør jobben sin.

Jeg er imidlertid overbevist om at Finansdepartementet har en meget pragmatisk innstilling til dette, og at best mulig forvaltning er det eneste målet. Jeg regner derfor med at departementet nå klarer å se forbi de store investeringene i form av oppbygging av miljø og ikke minst prestisje. Økningen til 60% aksjeandel og handlingsregelen er eksempler på velbegrunnede strategiske valg som vi kan takke departementet for. Eksperimentet med aktiv forvaltning har imidlertid feilet. Det var greit å få demonstrert dette for ettertiden, men den eneste meningsfulle konklusjonen nå er å avslutte aktiv forvaltning av oljefondet.

Read More