Reklamemannen Ingebrigt Steen Jensens har et viktig poeng; regnestykker og fornuft er dårlige verktøy for å skape engasjerende folkebevegelser.
En politisk kamp for statlig eierskap vinnes mest effektivt ved å appellere til følelser. Fortiden ser det ut til at motstanderne av nedsalg ligger klart best an; bare to av ti nordmenn vil at flytoget skal selges i følge Nationen.
Men ulempen med sterke følelser er jo at de av og til seirer over fornuften. Når følelsene får bestemme finnes det ikke noe argument i verden som kan trenge gjennom. Følelser er derfor et meget presist og velegnet verktøyet til å overbevise velgere, men selv de sterkeste følelser klarer ikke å endre på fakta.
Før Platon var antakeligvis magefølelsen det helt avgjørende argumentet for at jorda var flat. I århundrene som fulgte hadde astronomene en veldig sterk følelse av at jorda var universets senter. Legene på 1800-tallet hadde tilsynelatende også sterke følelser for at årelating og ikke hygiene var den beste behandlingen mot barselfeber, selv etter at åpenbare bevis på det motsatte forelå. Vitenskapens historie full av eksempler der sterke følelser har vist seg å være feil. Det moderne samfunnet er et resultat av forskere som har trosset følelsene og forfulgt fornuften.
Det betyr ikke at magefølelsen aldri er riktig. Men når vi har tilgang på fakta, og når fakta ikke stemmer med magefølelsen, ja da bør vi stole på fakta. Det er når følelser og fornuft er uforenlig at følelsesavgjørelser blir feil.
Det er nok sterke følelser på begge sider i debatten om statlig nedsalg, men for tiden ser det ut til at motstanderne går av med en ganske klar seier i denne konkurransen.
Arbeiderpartiet og fagbevegelsen hevder for eksempel stadig vekk at nedsalg innebærer tapte inntekter. Det finnes ikke holdbar dokumentasjon for påstanden, men magefølelsen er kanskje slik?
I Aftenbladet skrev Morten Strøksnes en artikkel som tok av på sosiale medier. Den het «Vi som solgte landet», og var et harmdirrende oppgjør med alt som hadde med statlig nedsalg å gjøre. Kronikken var artig den, men riktig fakta var vist ikke prioritert særlig høyt. For eksempel hadde forfatteren ikke fått med seg at gigantutbyttet i Cermaq i fjor skyldtes salg av en stor del av virksomheten, og kjørte dermed i veg med en litt pinlig harselas om hvor lav prisen var i forhold til utbytte. Strøksnes mente også å vite at «Salgene er som regel ikke lønnsomme på lang sikt», men den påstanden finnes det jo ikke dekning for.
Strøksnes gav seg imidlertid ikke der. To uker senere kommer oppfølgeren «Vi som solgte havet» med et angrep på professorene Frank Asche og Ragnar Tveterås så følelsesladet at det frister å finne opp ordet «putekronikk». Bakgrunnen for det hemingsløse angrepet var at én av professorene har ledet arbeidet med en NOU om sjømatindustrien. Heller ikke i denne artikkelen ser de ut til at fakta er tillagt særlig vekt. Strøksnes mener for eksempel å vite at «Samfunnsmessige hensyn er radert ut av deres regnestykke.», men på side 32 i utredningen finner vi kapittelet «Samfunnskontrakten».
Ingebrigt Steen Jensen har kanskje rett i at «… det går sikkert an å gjøre Norge som nasjon om til et regnestykke […] men da skjønner ikke folk noen ting.». Jonas Gahr Støre er inne på det samme: «Befolkningen forstår rett og slett ikke argumentene for et salg». Men at følelser er enklere å kommunisere enn kompliserte argumenter innebærer jo ikke at argumentene er ugyldige.
Et av argumentene som taler for mindre statlig eierandel er for eksempel risiko. Statens hovedinntektskilde er skatteinntekter. Når staten i tillegg er stor eier av norske selskap, vil en eventuell nedtur gi tap både på aksjer og skatteinntekter. Risikoen reduseres ved å spre investeringene i utlandet.
Jeg tror Støre og Steen Jensen har veldig rett i at det ikke er så mange velgere som forstår dette argumentet, men det blir vel ikke dermed mindre sant? Det finnes selvsagt argumenter på begge sider av debatten som krever både litt refleksjon og kunnskap og som derfor ikke alle vil forstå. Er disse fakta da irrelevante?
En politisk kamp for statlig eierskap vinnes mest effektivt ved å appellere til følelser. Fortiden ser det ut til at motstanderne av nedsalg ligger klart best an; bare to av ti nordmenn vil at flytoget skal selges i følge Nationen.
Men ulempen med sterke følelser er jo at de av og til seirer over fornuften. Når følelsene får bestemme finnes det ikke noe argument i verden som kan trenge gjennom. Følelser er derfor et meget presist og velegnet verktøyet til å overbevise velgere, men selv de sterkeste følelser klarer ikke å endre på fakta.
Før Platon var antakeligvis magefølelsen det helt avgjørende argumentet for at jorda var flat. I århundrene som fulgte hadde astronomene en veldig sterk følelse av at jorda var universets senter. Legene på 1800-tallet hadde tilsynelatende også sterke følelser for at årelating og ikke hygiene var den beste behandlingen mot barselfeber, selv etter at åpenbare bevis på det motsatte forelå. Vitenskapens historie full av eksempler der sterke følelser har vist seg å være feil. Det moderne samfunnet er et resultat av forskere som har trosset følelsene og forfulgt fornuften.
Det betyr ikke at magefølelsen aldri er riktig. Men når vi har tilgang på fakta, og når fakta ikke stemmer med magefølelsen, ja da bør vi stole på fakta. Det er når følelser og fornuft er uforenlig at følelsesavgjørelser blir feil.
Det er nok sterke følelser på begge sider i debatten om statlig nedsalg, men for tiden ser det ut til at motstanderne går av med en ganske klar seier i denne konkurransen.
Arbeiderpartiet og fagbevegelsen hevder for eksempel stadig vekk at nedsalg innebærer tapte inntekter. Det finnes ikke holdbar dokumentasjon for påstanden, men magefølelsen er kanskje slik?
I Aftenbladet skrev Morten Strøksnes en artikkel som tok av på sosiale medier. Den het «Vi som solgte landet», og var et harmdirrende oppgjør med alt som hadde med statlig nedsalg å gjøre. Kronikken var artig den, men riktig fakta var vist ikke prioritert særlig høyt. For eksempel hadde forfatteren ikke fått med seg at gigantutbyttet i Cermaq i fjor skyldtes salg av en stor del av virksomheten, og kjørte dermed i veg med en litt pinlig harselas om hvor lav prisen var i forhold til utbytte. Strøksnes mente også å vite at «Salgene er som regel ikke lønnsomme på lang sikt», men den påstanden finnes det jo ikke dekning for.
Strøksnes gav seg imidlertid ikke der. To uker senere kommer oppfølgeren «Vi som solgte havet» med et angrep på professorene Frank Asche og Ragnar Tveterås så følelsesladet at det frister å finne opp ordet «putekronikk». Bakgrunnen for det hemingsløse angrepet var at én av professorene har ledet arbeidet med en NOU om sjømatindustrien. Heller ikke i denne artikkelen ser de ut til at fakta er tillagt særlig vekt. Strøksnes mener for eksempel å vite at «Samfunnsmessige hensyn er radert ut av deres regnestykke.», men på side 32 i utredningen finner vi kapittelet «Samfunnskontrakten».
Ingebrigt Steen Jensen har kanskje rett i at «… det går sikkert an å gjøre Norge som nasjon om til et regnestykke […] men da skjønner ikke folk noen ting.». Jonas Gahr Støre er inne på det samme: «Befolkningen forstår rett og slett ikke argumentene for et salg». Men at følelser er enklere å kommunisere enn kompliserte argumenter innebærer jo ikke at argumentene er ugyldige.
Et av argumentene som taler for mindre statlig eierandel er for eksempel risiko. Statens hovedinntektskilde er skatteinntekter. Når staten i tillegg er stor eier av norske selskap, vil en eventuell nedtur gi tap både på aksjer og skatteinntekter. Risikoen reduseres ved å spre investeringene i utlandet.
Jeg tror Støre og Steen Jensen har veldig rett i at det ikke er så mange velgere som forstår dette argumentet, men det blir vel ikke dermed mindre sant? Det finnes selvsagt argumenter på begge sider av debatten som krever både litt refleksjon og kunnskap og som derfor ikke alle vil forstå. Er disse fakta da irrelevante?
