Fed Balance Sheet Risks

The Balance Sheet

As everyone knows, the Fed's balance sheet has more than tripled since the financial crisis. Here is a look at the liability side of the Fed's balance sheet:


What's interesting here is that prior to the crisis, almost all the Fed's liabilities were in the form of (zero-interest) cash -- that is, currency in circulation (the blue area). No one knows for sure, but probably over half of this cash is circulating outside the U.S.

At the time of the financial crisis, the balance sheet doubled over a very short period of time, and has continued to grow since then. What's interesting here is that subsequent to the crisis, most of the growing liabilities are in the form of interest-bearing reserves (held by depository institutions with accounts at the Fed).

Now, three trillion dollars sounds like a heck of a lot of liabilities. There is no danger of bankruptcy, however. That's because Fed liabilities are not debt; or, if they are (as in the case of reserves), they are made redeemable in cash, which the Fed can print at any time. Fed liabilities are more like equity shares, than debt. That is, there is a risk of dilution (inflation), but no risk of bankruptcy.

Next question: what did the Fed do with all this money it "printed" up (out of thin air, I might add)? Many people are likely to conjure up an image of "Helicopter Ben."

Alas, that's not quite how it works (even if it does work this way in some other countries, like the recent experience in Zimbabwe). You see, while the Fed is "pumping money into the economy," it is simultaneously sucking some other group of assets out of the economy.

To put things in a slightly different way, the Fed is acting much like, um...well, much like a bank. That is, the Fed finances acquisitions of less liquid assets with more liquid liabilities. The Fed's liquid liabilities look a lot like super short duration Treasuries. What do the assets look like? Take a look here:


Most of the assets consist of interest-bearing securities, primarily U.S. government debt and agency MBS. In 2012, this portfolio yielded over 3%. In 2012, the Fed remitted $89B to the Treasury (historically, remittances have been around $25B per year). Not a bad return, for a year of "helicopter drops."

In the meantime, inflation appears to be fairly well centered around the Fed's 2% inflation target (recent data is coming in below target):


TIPS based measures of inflation expectations appear to be fairly well centered around 2% as well (recent data appears to be rising a bit away from target):


While inflation and inflation expectations appear to be muted for the time-being, a number of economists and Fed officials still worry about the various risks associated with the Fed's large and growing balance sheet. The most obvious worry is the risk of inflation. The extent to which one worries about inflation depends a lot on one's theory of inflation, which I will explain below.

(New) Keynesian View

In the extreme version of this view (Woodford's cashless economy), Fed liabilities serve only as a unit of account; and the private sector manufactures the "money" it needs. The Fed determines (influences) the nominal interest rate, which influences the aggregate demand (AD) for goods and services. Inflation is determined in part by the pricing decisions of firms. When AD is strong, prices rise more rapidly; and conversely when AD is weak. Inflation is also determined in part by the Fed's policy function (Taylor rule), which stipulates a long-term inflation target (serving as the nominal anchor) together with the promise to alter the interest rate (hence AD) in response to undesirable movements in inflation away from target.

Conspicuously absent from the theory of inflation above is any role played by the money supply. The Fed's balance sheet plays no role in determining inflation according to this view. It follows as a corollary that the size of the Fed's balance sheet poses no economic risk.

This world view likely explains the statements made by the more dovish members of the FOMC. Inflation is low because aggregate demand is weak. We need to keep interest rates low. Additional QE by the Fed is mostly innocuous--except possibly for political reasons.  What do I mean by this? Let me explain.

Federal Reserve Board economist Seth Carpenter (and his coauthors) have recently distributed an interesting working paper that offers a methodology for making projections about the way the Fed's balance sheet is to evolve over time, see: The Federal Reserve's Balance Sheet: A Primer and Projections. In some of their projections, the Fed actually incurs an operating loss and remittances to the U.S. Treasury cease for a while. The economic consequences of this are innocuous if you're coming at things from a strict New Keynesian perspective. But the optics can be made to look bad, something that politicians hostile to the Fed are likely to exploit. Let me consider a simple example.

The Fed currently pays 1/4% on excess reserves, which are presently close to $2T. In one year's time, and under currently policy, reserves will be closer to $3T. The annual interest expense associated with these reserve liabilities is presented in the following table, for various interest rates (IOR):


Now, perhaps this is unlikely, but it is certainly not outside the realm of possibility: Imagine that inflation and inflation expectations begin to rise sharply at the end of 2013. The Fed's policy response is to jack up it's policy rate (IOR) sharply, say, to 3%.  If reserves remain close to $3T, that's about $90B in interest payments to banks and hence, $90B less in remittances to the Treasury.

From an economic (a consolidated Fed and Treasury balance sheet) perspective, interest-bearing reserves look a lot like interest-bearing Treasuries. So whether the Fed or the Treasury services this debt makes little difference to the American taxpayer. Naturally, this is not the way things will be portrayed in the political arena.

(New) Monetarist View

According to this view, there are financial market imperfections (limited commitment, asymmetric information, etc.) that allow Fed and Treasury liabilities to be valued for their liquidity/collateral properties. Inflation, in the long-run at least, is determined by the supply and demand for currency (a special type of Fed liability).

In normal times, currency is dominated in rate of return, so their is a well-defined demand for the stuff. As well, in normal times, reserves are dominated in rate of return, so Fed liabilities are mostly in the form of currency (see first diagram above, prior to 2008). A well-defined demand for currency plus Fed control over the supply of currency means that the Fed can control inflation.

In abnormal times, however, reserves and Treasuries earn (roughly) the same rate of return. In this case, the Fed only controls the total supply of its liabilities--the composition of these liabilities between currency and reserves is determined by banks. Reserves are like a demand deposit liability--convertible into currency on demand. The Fed can influence bank redemption policies by manipulating IOER--if it has this tool available. Note that the Fed has only had this tool available since 2008. (And in light of the political risks outlined above, one could easily imagine Congress taking this tool away.)

If inflation and inflation expectations begin to rise, so should the nominal demand for currency (even if the real demand remains more or less fixed). One might expect a flood of currency into the economy as banks exercise their redemption option on reserves. The flood of currency could potentially validate the higher inflation expectations -- a self-fulfilling prophesy.

[Note: I have refined this idea in this post here: Excess Reserves and Inflation Risk (June 22, 2014) ]

In many of our models, we assume passive support from the Treasury to support whatever needs to be done to keep inflation in check. But how realistic is this? What if that support does not materialize? And moreover, suppose that the Fed is no longer permitted to use IOR as a policy tool? What if inflation and inflation expectations start to rise? What then?

In this case, the only way the Fed can "suck out" excess liquidity is via asset sales. In a sense, the value of the Fed's assets represents the extent to which the Fed can credibly commit to withdraw cash from circulation (the Fed has no ability to tax). But if inflation expectations rise, so will longer term interest rates. The Fed's assets will decline in value. And with the decline in value, the ability to purchase cash.

What sort of capital losses are we talking here? Obviously, it depends. The average maturity of the Fed's asset portfolio is around 10 years (up significantly from historical norms, thanks to Operation Twist, etc.). The following formula provides a rough approximation of exposure to interest rate risk:

1 ppt increase in the interest rate = (average duration)% decline in bond price

So, to take a bad (but not worse case) scenario, suppose interest rates rise by 5 ppt (e.g., China decides to unload its holdings of U.S. Treasuries?). We are talking about a 50% (somewhat less) loss on the Fed's $3T portfolio. The remaining $1.5T in asset value would not be enough to suck out the current $2T in reserves. There would be $0.5T in reserves remaining--representing $0.5T in potential new currency (a 50% increase over the current supply of $1T).

Conclusions

No one knows for sure which of the two theories of inflation above is the better approximation for our current reality. Central bankers are charged with the task of evaluating the risk of their policies under different theoretical scenarios. If the monetarist view is correct, then continued expansion of the Fed's balance sheet exposes the economy to ever higher inflation risk. Of course, this is not to say that the risk is not worth taking. Policymakers just need to be aware of the risk and make provisions for it.

It is interesting to note, however, that independent of one's theory of inflation, the large and growing balance sheet may expose the Fed to a certain type of political risk. If tightening needs to happen in the future, the Fed will have to raise interest rates (IOR) and/or sell off its assets. IOR may be made to look like Fed Reserve (instead of Treasury) transfers to the banking sector, at taxpayer expense. Capital losses on asset sales would similarly reduce remittances to the Treasury. It's not going to look very pretty.

Hvem har ansvar når ingen eier ...

Interessant inlegg i Finansavisen i går i debatten om hvem som eier aksjeselskaper.

Noe som kanskje er mer interessant enn å diskutere hva ordet eierskap betyr nøyaktig, er imidlertid hva professor Sjåfjell mener bør være de reelle konsekvensene av at aksjonærene ikke eier selskapet: “Styret har etter loven ansvaret for å balansere de forskjellige interesser knyttet til selskapet og ivareta den langsiktige selskapsinteressen”.

Men hvilken interesse har styret i å drifte selskapet hensiktsmessig dersom ingen eier det? Det er naturligvis helt riktig at et selskap kan prioritere annerledes enn å levere verdi til aksjonærene. Selskapet kan for eksempel prioritere å gi ansatte høyere lønn enn strengt tatt nødvendig, eller det kan prioritere ledelsen og styrets behov. Et selskap som styrer etter sistnevnte prinsipp kalles for et administrasjonsstyrt selskap.

Dette begrepet er for de fleste å regne som et skjellsord. Administrasjonsstyrte selskap er utmerket for administrasjonen, men ikke for så mange andre. I Norge finner vi særlig mange administrasjonstyrte selskaper innen kraftbransjen, der mange selskaper er eid av kommuner uten kompetanse på eierskap.

Resultatet er nedslående. Ulike kraftselskaper har ødelagt milliarder for kommunale aksjonærer på dyre oppkjøp og håpløse prosjekter, ofte med liten eller ingen tilknytning til kjernevirksomheten. Jeg vet ikke om dette egentlig er noe å strekke seg etter.

Sjåfjell fortsetter sitatet over med at styret har ansvar for å balansere de ulike interessene “…, inkludert men ikke begrenset til aksjonærenes interesse i å få profitt på sin aksjeinvestering.” Det spørs midlertid om det tross alt ikke er bedre at det endelige ansvaret for selskapet plasseres hos dem som må ta sluttregningen. Det er ikke umulig at det faktisk gir den beste langsiktige styringen. Enkle skjeler vil kanskje kalle slikt ansvar for eierskap.

Forvirrende jus

Professor dr. juris Betate Sjåfjell mener i DN 19. februar at det er selskapet selv, og ingen andre, som eier egenkapitalen i et aksjeselskap.

Aksjeloven gir aksjonærene rett til å ta ut så mye av egenkapitalen de ønsker så lenge det er forsvarlig i henhold til loven. Aksjonærene velger majoriteten i styret, og kan kaste et styre de ikke er fornøyd med. Aksjonærene kan også velge å få tilgang til hele egenkapitalen ved å oppløse selskapet og selge alle dets eiendeler.

Det kan godt hende at spissfindig jus tilsier at eierne av aksjeselskaper ikke eier egenkapitalen. Jeg er ikke jurist. For alle praktiske formål er det imidlertid slik.

Dette gjelder i særlig grad eneeiere. De fleste vil nok oppfatte en nullskatteyter som eier hundre prosent av aksjene i et holdingselskap, som den reelle eieren av holdingselskapets egenkapital. Kapitalen kan tross alt tas ut ved oppløsning og settes inn etter eierens eget forgodtbefinnende.

At aksjonærene “ansvarsfritt [kan] velge å være helt passive” er ikke et godt argument for at de ikke skal anses som eiere. Jeg har ikke hørt om aktive eiere av bankinnskudd. De fleste av dem er nokså passive, og de har ikke noe ansvar utover den investerte kapital.

Aksjonærer er altså reelle eiere av egenkapitalen. Skatt på egenkapitalen er dermed en beskatning av egenkapitalens eier. Jeg har tidligere nevnt at argumentasjonen til statssekretær Roger Schjerva tilsier at den reelle skattebelastningen for aksjonærer trolig ligger rundt 50 prosent. Spissfindig jus endrer ikke på det.


PS: Det ser ut til at debatten har spred seg til Finansavisen.

Her finner du Sjåfjells svar på innlegget over

Firefox: HTTPS and response code 407

Today's release of Firefox 19.0 fixes an interesting bug that I reported to the vendor back in October 2012. In essence, an attacker on an untrusted network could first coerce the browser to use a rogue HTTP proxy (this can be done by leveraging the WPAD protocol); wait until the browser attempts to download a HTTPS document from an interesting site through said proxy; and then selectively respond to the appropriate CONNECT request with a plain-text message such as this:

<br />HTTP/1.0 407 Boink<br />Proxy-Authenticate: basic<br />Connection: close<br />Content-Type: text/html<br /><br /><html><br /><h1>Hi, mom!</h1><br /><script>alert(location.href)</script><br /><br />[...additional padding follows...]<br />

The browser would show the user a cryptic authentication prompt - but hitting ESC or pressing cancel would inevitably result in the proxy-supplied plain-text document being rendered in the same-origin context of the requested HTTPS site. There goes the transport security - so I guess that's an oops?:-)

Skattelogikken holder


Professor dr. juris Beate Sjåfjell kommer i en kommentar til min kronikk med en oppsiktsvekkende påstand: “aksjonærene eier nemlig ikke selskapet”.

I så fall er det flere enn meg som har misforstått. Regjeringen gjorde for eksempel en stor blemme da de kalte stortingsmelding 13, 2010-2011 for “Eierskapsmeldingen”.
Sjåfjell nevner at det er styret som foreslår utbytte og at generalforsamlingen vedtar det. Både styre og generalforsamling kontrolleres av aksjonærene. Dersom styret skulle finne på å nekte utbytte mot aksjemajoritetens vilje, kan eierne velge et annet ved neste ordinære generalforsamling.  
I den grad overskuddet ikke utbetales, vil det uansett komme eierne til gode gjennom økt aksjepris. Det er derfor vanskelig å plassere skattebyrden og eierskapet til overskuddet andre steder enn hos aksjonærene.
Tar vi med selskapsskatten betales i dag en skatt på 48,2 % ved uttak til person gjennom utbytte eller realisasjon. I min kronikk pekte jeg på at argumentasjonen til statssekretær Roger Schjerva tilsier at tallet ligger nært den reelle skattebelastningen.
Det kan godt hende skatten burde vært høyere. I Frankrike er høyeste skattesats 75 %, men i prinsippet finnes ingen øvre grense ettersom en formueskatt ikke er en skatt på inntekt.
Dette er uansett noe politikerne må finne ut av. Faktagrunnlaget bør imidlertid være riktig, og det tilsier at den reelle skattebelastningen for aksjonærer i dag trolig er omlag 50 %.

Boring non-security updates strike again!

My next book is coming out probably by the end of the year, and the remaining three readers should not be expecting frequent updates to this blog until then :-) Nevertheless, here are several tidbits not related to security in any way:



If this sort of stuff floats your boat, you may also want to follow me on G+.

In a couple of weeks, I should have several interesting browser bugs to share. Until then, carry on!



Æren for skatten


Debatten om formueskatten har utløst en diskusjon om hvem som kan ta æren for skatten som bedriftene betaler. Det er imidlertid vanskelig å komme unna at også nullskatteytere betaler skatt.

Tenk deg at du mottar hundre kroner i renter fra banken, og betaler 28 kroner i skatt på disse. Neste gang du logger deg på nettbanken skryter banken uhemmet av de 28 kronene som banken mener de har bidratt med til fellesskapet.

Nå er det vel ikke så veldig sannsynlig at en bank vil legge inn en slik funksjonalitet i sin nettbankløsning, men det er altså liten uenighet om at mottakeren skal ha æren for skatt på renter. Derfor blir det litt rart når overskudd i aksjeselskaper ikke følger samme logikk. Bedriftens overskudd tilhører jo utvilsomt aksjonærene, akkurat som rentene tilhører bankkunden.

Siden skatteregnskapet føres i bedriften og ikke alt overskudd utbetales som utbytte er det mer hensiktsmessig at kemneren får sjekken fra selskapet. Det betyr imidlertid ikke at det er en prinsipiell forskjell mellom skatt på renter og skatt på overskudd. Dersom skatt på overskudd ikke skal regnes som del av eierens samlede skattebelastning, så er det heller ingen grunn til å gjøre det med renter. I så fall kan banken med god grunn skryte på seg din skatt.

Å diskutere hvor mye den en ene eller andre betaler i skatt ut fra hvem som fysisk mottar skatteregningen er altså ikke hensiktsmessig. Det er derfor prisverdig at statssekretær Roger Schjerva i finansdepartementet tar til orde for at diskusjon bør dreie seg om hvem som tar skattebelastningen og ikke hvem som mottar skatteregningen.

Den totale skatten som innbetales av en bedrift er i hovedsak inntektsskatt, arbeidsgiveravgift, skatt på overskudd og skatt på utbytte og renter. Belastningen av disse skattene deles på en eller annen måte mellom arbeidstakerne og investorene. I tillegg kommer avgifter som også konsumentene betaler noe av, men for enkelhetsskyld holder vi dem utenfor nå.

La oss nå i alle fall slå fast at bedriftseierne ikke kan ta på seg æren for all skatten. Noe må også tilskrives arbeidstakerne. Det kan imidlertid heller ikke være riktig at arbeidstakerne får all æren. Uten kapital vil de fleste bedrifter slite.

Hvor mye av selskapsskatten kan så en bedriftseier legitimt ta æren for? Schjerva gir oss litt hjelp i en replikk her i DN ved å referere til forskning som viser at av en økning i selskapsskatten på 1 krone betaler arbeidstakerne reelt sett 50 øre.

Denne forskningen viser dermed med all tydelighet at det ikke nødvendigvis er slik at den som betaler regningen tar belastningen. Bedriften får regningen, men arbeidstakeren må altså betale halvparten.

Når skatt på selskapet så lett forplanter seg til arbeidstakere, så vil det naturligvis også tilsi at dersom skatteøkningen var på lønnsinntekt, så ville selskapet på samme måte ta halvparten av den regningen. Dette støttes av empirisk forskning. Forskningen som Schjerva siterer tilsier derfor at arbeidstakere og aksjonærer deler likt på den totale skattebyrden.

Totale innbetalinger av personskatt og selskapsskatt er av samme størrelsesorden i Norge i dag. Siden vi ikke vet den nøyaktige fordelingen av skattebelastningen vil det nok derfor ikke bære helt galt av sted å gi aksjonærene æren for selskaps- og utbytteskatten og arbeidstakerne honnør for inntektsskatten. Så kan man eventuelt krangle om hvem som skal føre arbeidsgiveravgiften på sin CV. Dette er en konklusjon som følger Schjervas argumentasjon.

At skattesatsen for bedrifter er betydelig lavere enn for personer, korrigeres ved at overskuddet beskattes en ekstra gang når penger tas ut til personlig formål. Det er også en utbredt misforståelse at kapitalgevinster ikke beskattes i skjermingsmodellen. En kapitalgevinst oppstår på grunn av overskudd eller forventning til fremtidig overskudd, og disse beskattes på vanlig måte.

Det finnes et hull i regelverket som gjør at verdier kan tas ut skattefritt fra bedriften i form av tilbakekjøp av aksjer, og det bør tettes ved å innføre beskatning av alle kontantuttak til personer uten unntak.

Å overbevise allmenheten om at aksjonærer faktisk betaler skatt i selskapene de eier når ligningen viser null, er likevel en betydelig pedagogisk utfordring. Det er nok også dette som er den egentlige begrunnelsen for formueskatten.