Auke Lont kommenterer i dagens DN mitt innlegg om Finansskatt. Jeg er i hovedsak enig med Lont i at dersom en ønsker å skattlegge finanssektoren, så finnes det alternativer som har betydelig mindre skadevirkning enn en skatt på finanstransaksjoner.
Bomskudd
EUs finansskatt er en demokratisk suksess; velgerne vil ha den. Utover det er det vanskelig å finne noe godt å si om dette skatteforslaget.
EUs foreslåtte skatt på finanstransaksjoner møter motbør. Storbritannia går til sak mot EU-kommisjonen fordi de som utenforstående vil rammes av skatten. Det finnes ingen gode argumenter for å innføre den.
Problemet med en skatt på finansielle transaksjoner er mangelen på solide økonomiske argumenter. Tilhengerne viser likevel en imponerende kreativitet etter hvert som gamle argumenter faller for empiriske bevis.
Opprinnelig var begrunnelsen at den skulle stabilisere markedene ved å bremse spekulasjon. En liten skatt på hver transaksjon rammer spekulanten, men ikke den langsiktige investoren.
Den empiriske forskningen er imidlertid ganske entydig her. En skatt på finansielle transaksjoner vil enten destabilisere markedene og øke svingningene, eller så har den ingen effekt. Årsaken er at likviditeten, markedets støtdemper, forvitrer når kortsiktig handel blir dyrt.
Tilhengerne av skatten har derfor beveget seg over på en ny argumentasjon. Hovedargumentet er ikke lenger at skatten vil stabilisere. Det lokkes nå med store inntekter til gode formål.
EU-kommisjonens egen rapport tilsier imidlertid at skadene på grunn av skatten blir så omfattende at den vil krympe økonomien med 1,76 % på sikt. Med en skattesats på 50 % betyr det en reduksjon i skatteinntekter på nær én prosent. De direkte inntektene fra skatten på om lag 0,1 % blir dermed nokså puslete. Nettoregnskapet blir klart negativt.
Kommisjonen har senere modifisert sine tall, muligens etter politisk press, og mener nå at økonomien ikke vil krympe fullt så mye. Dette skyldes blant annet en antakelse om at skatteinntektene går til vekstfremmende tiltak.
Det er helt uvanlig å beregne kostnader ved skatter ut fra hva de skal brukes til. EU-kommisjonens egne tall tilsier at en finansskatt vil bli svært kostbar sammenlignet med andre skatter. De fleste skatter gir jo en netto positiv inntekt til det offentlige med god margin. Dersom det finnes gode vekstfremmende tiltak som ikke allerede er satt i gang, så burde vel løsningen være å finansiere disse med andre typer skatter som ikke har så store skadevirkninger.
Det neste argumentet i rekken er at skatten vil redusere faren for nye finanskriser. Stephany Griffith-Jones and Avinash Persaud hevder at en finansskatt kan redusere faren for finanskrise med 5 %, noe som ville gitt et positivt bidrag til økonomien på 0.35 % av BNP.
Det finnes imidlertid ikke noe belegg for at en skatt på finanstransaksjoner reduserer risikoen for finansielle kriser. Tvert i mot var de fleste av finanskrisens giftige verdipapirer i realiteten lite omsatte skreddersydde kontrakter. Målet for en finansskatt er å ramme spekulasjonen i høyt omsatte børspapirer. Det er derfor liten grunn til å tro at en slik skatt ville hatt nevneverdig innvirkning på forrige finanskrise.
Det gjenstår ett argument for å innføre en skatt på finansielle transaksjoner. Det er til gjengjeld meget godt: En finansskatt er umåtelig populær. Noen målinger har vist at så mange som 80 % av befolkningen i de største europeiske landene er for.
Mon tro om den gjennomsnittlige tysker har satt seg ned og nøye gått gjennom argumentene for en slik skatt? Kanskje har hun funnet ut at skatteulempen for Europeisk finansindustri vil drive enda mer av aktiviteten over Atlanteren? Kanskje vet hun at skatten ikke vil virke stabiliserende, at den trolig vil koste mer enn den gir i inntekter og at den neppe vil ha noen effekt på sjansene for en ny finansiell krise? Kanskje har hun også tenkt på at om målet er å ramme finansindustrien, så finnes det trolig mer direkte og mindre skadelige måter å gjøre det på?
Til tross for alt dette, støtter hun altså helhjertet opp om skatten. Er det sannsynlig?
Jeg tror ikke det. Den store oppslutningen om finansskatt skyldes i hovedsak at befolkningen ikke forstår problemstillingen. At politikerne da følger etter velgerne er som forventet. Det er jo tross alt det de er betalt for. Vi kaller det demokrati.
EUs foreslåtte skatt på finanstransaksjoner møter motbør. Storbritannia går til sak mot EU-kommisjonen fordi de som utenforstående vil rammes av skatten. Det finnes ingen gode argumenter for å innføre den.
Problemet med en skatt på finansielle transaksjoner er mangelen på solide økonomiske argumenter. Tilhengerne viser likevel en imponerende kreativitet etter hvert som gamle argumenter faller for empiriske bevis.
Opprinnelig var begrunnelsen at den skulle stabilisere markedene ved å bremse spekulasjon. En liten skatt på hver transaksjon rammer spekulanten, men ikke den langsiktige investoren.
Den empiriske forskningen er imidlertid ganske entydig her. En skatt på finansielle transaksjoner vil enten destabilisere markedene og øke svingningene, eller så har den ingen effekt. Årsaken er at likviditeten, markedets støtdemper, forvitrer når kortsiktig handel blir dyrt.
Tilhengerne av skatten har derfor beveget seg over på en ny argumentasjon. Hovedargumentet er ikke lenger at skatten vil stabilisere. Det lokkes nå med store inntekter til gode formål.
EU-kommisjonens egen rapport tilsier imidlertid at skadene på grunn av skatten blir så omfattende at den vil krympe økonomien med 1,76 % på sikt. Med en skattesats på 50 % betyr det en reduksjon i skatteinntekter på nær én prosent. De direkte inntektene fra skatten på om lag 0,1 % blir dermed nokså puslete. Nettoregnskapet blir klart negativt.
Kommisjonen har senere modifisert sine tall, muligens etter politisk press, og mener nå at økonomien ikke vil krympe fullt så mye. Dette skyldes blant annet en antakelse om at skatteinntektene går til vekstfremmende tiltak.
Det er helt uvanlig å beregne kostnader ved skatter ut fra hva de skal brukes til. EU-kommisjonens egne tall tilsier at en finansskatt vil bli svært kostbar sammenlignet med andre skatter. De fleste skatter gir jo en netto positiv inntekt til det offentlige med god margin. Dersom det finnes gode vekstfremmende tiltak som ikke allerede er satt i gang, så burde vel løsningen være å finansiere disse med andre typer skatter som ikke har så store skadevirkninger.
Det neste argumentet i rekken er at skatten vil redusere faren for nye finanskriser. Stephany Griffith-Jones and Avinash Persaud hevder at en finansskatt kan redusere faren for finanskrise med 5 %, noe som ville gitt et positivt bidrag til økonomien på 0.35 % av BNP.
Det finnes imidlertid ikke noe belegg for at en skatt på finanstransaksjoner reduserer risikoen for finansielle kriser. Tvert i mot var de fleste av finanskrisens giftige verdipapirer i realiteten lite omsatte skreddersydde kontrakter. Målet for en finansskatt er å ramme spekulasjonen i høyt omsatte børspapirer. Det er derfor liten grunn til å tro at en slik skatt ville hatt nevneverdig innvirkning på forrige finanskrise.
Det gjenstår ett argument for å innføre en skatt på finansielle transaksjoner. Det er til gjengjeld meget godt: En finansskatt er umåtelig populær. Noen målinger har vist at så mange som 80 % av befolkningen i de største europeiske landene er for.
Mon tro om den gjennomsnittlige tysker har satt seg ned og nøye gått gjennom argumentene for en slik skatt? Kanskje har hun funnet ut at skatteulempen for Europeisk finansindustri vil drive enda mer av aktiviteten over Atlanteren? Kanskje vet hun at skatten ikke vil virke stabiliserende, at den trolig vil koste mer enn den gir i inntekter og at den neppe vil ha noen effekt på sjansene for en ny finansiell krise? Kanskje har hun også tenkt på at om målet er å ramme finansindustrien, så finnes det trolig mer direkte og mindre skadelige måter å gjøre det på?
Til tross for alt dette, støtter hun altså helhjertet opp om skatten. Er det sannsynlig?
Jeg tror ikke det. Den store oppslutningen om finansskatt skyldes i hovedsak at befolkningen ikke forstår problemstillingen. At politikerne da følger etter velgerne er som forventet. Det er jo tross alt det de er betalt for. Vi kaller det demokrati.
And on a completely unrelated note...
...I think it's hilarious to mix several completely unrelated interests that appeal to very disjoint audiences on a single blog, so here is another article that I have recently written for MAKE: "Resin Casting: Going from CAD to Engineering-Grade Parts".
In my earlier article written for their blog, I expressed an opinion that some of the most pervasive barriers to home manufacturing do not lie with the availability of cutting-edge tools - but rather, with a very limited awareness of the well-established design and manufacturing processes that lead to durable, aesthetic, and functional parts.
The new article sheds some light on one of the best ways to progress from CNC-machined or 3D-printed shapes to components that match or outperform high-end injection-molded prototypes. In the extremely unlikely case that this is of any interest to you - enjoy!
In my earlier article written for their blog, I expressed an opinion that some of the most pervasive barriers to home manufacturing do not lie with the availability of cutting-edge tools - but rather, with a very limited awareness of the well-established design and manufacturing processes that lead to durable, aesthetic, and functional parts.
The new article sheds some light on one of the best ways to progress from CNC-machined or 3D-printed shapes to components that match or outperform high-end injection-molded prototypes. In the extremely unlikely case that this is of any interest to you - enjoy!
Some harmless, old-fashioned fun with CSS
Several years ago, the CSS :visited pseudo-selector caused a bit of a ruckus: a malicious web page could display a large set of links to assorted destinations on the Internet, and then peek at how they were rendered to get a snapshot of your browsing history.
Several browser vendors addressed this problem by severely constraining the styling available from within the :visited selector, essentially letting you specify text color and not much more. They also limited the visibility of the styled attributes through APIs such as window.getComputedStyle(). This fix still permitted your browsing history to be examined through mechanisms such as cache timing or the detection of 40x responses for authentication-requiring scripts and images from a variety of websites. Nevertheless, it significantly limited the scale of the probing you could perform in a reliable and non-disruptive way.
Of course, many researchers have pointed out the obvious: that if you can convince the user to interact with your website, you can probably tell what color he is seeing without asking directly. A couple of extremely low-throughput attacks along these lines have been demonstrated in the past - for example, the CAPTCHA trick proposed by Collin Jackson.
So, my belated entry for this contest is this JavaScript clone of "Asteroids". It has a couple of interesting properties:
Several browser vendors addressed this problem by severely constraining the styling available from within the :visited selector, essentially letting you specify text color and not much more. They also limited the visibility of the styled attributes through APIs such as window.getComputedStyle(). This fix still permitted your browsing history to be examined through mechanisms such as cache timing or the detection of 40x responses for authentication-requiring scripts and images from a variety of websites. Nevertheless, it significantly limited the scale of the probing you could perform in a reliable and non-disruptive way.
Of course, many researchers have pointed out the obvious: that if you can convince the user to interact with your website, you can probably tell what color he is seeing without asking directly. A couple of extremely low-throughput attacks along these lines have been demonstrated in the past - for example, the CAPTCHA trick proposed by Collin Jackson.
So, my belated entry for this contest is this JavaScript clone of "Asteroids". It has a couple of interesting properties:
- It's not particularly outlandish or constrained - at least compared to the earlier PoCs with CAPTCHAs or chess boards.
- It collects information without breaking immersion. This is done by alternating between "real" and "probe" asteroids. The real ones are always visible and are targeted at the spaceship; if you don't take them down, the game ends. The "probe" asteroids, which may or may not be visible to the user depending on browsing history, seem as if they are headed for the spaceship, too - but if not intercepted, they miss it by a whisker.
- It is remarkably high-bandwidth. Although the PoC tests only a handful of sites, it's possible to test hundreds of URLs in parallel by generating a very high number of "probe" asteroids at once. A typical user visits only a relatively small and uniformly distributed number of websites from any sufficiently large data set, so only a tiny fraction of probes would be visible on the screen. In fact, the testing could be easily rate-limited based on how frantic user's mouse movements have been in the past second or so.
- It's pretty reliable due to the built-in "corrective mechanisms" for poor players.
