Forvirrende jus

   No comments
Professor dr. juris Betate Sjåfjell mener i DN 19. februar at det er selskapet selv, og ingen andre, som eier egenkapitalen i et aksjeselskap.

Aksjeloven gir aksjonærene rett til å ta ut så mye av egenkapitalen de ønsker så lenge det er forsvarlig i henhold til loven. Aksjonærene velger majoriteten i styret, og kan kaste et styre de ikke er fornøyd med. Aksjonærene kan også velge å få tilgang til hele egenkapitalen ved å oppløse selskapet og selge alle dets eiendeler.

Det kan godt hende at spissfindig jus tilsier at eierne av aksjeselskaper ikke eier egenkapitalen. Jeg er ikke jurist. For alle praktiske formål er det imidlertid slik.

Dette gjelder i særlig grad eneeiere. De fleste vil nok oppfatte en nullskatteyter som eier hundre prosent av aksjene i et holdingselskap, som den reelle eieren av holdingselskapets egenkapital. Kapitalen kan tross alt tas ut ved oppløsning og settes inn etter eierens eget forgodtbefinnende.

At aksjonærene “ansvarsfritt [kan] velge å være helt passive” er ikke et godt argument for at de ikke skal anses som eiere. Jeg har ikke hørt om aktive eiere av bankinnskudd. De fleste av dem er nokså passive, og de har ikke noe ansvar utover den investerte kapital.

Aksjonærer er altså reelle eiere av egenkapitalen. Skatt på egenkapitalen er dermed en beskatning av egenkapitalens eier. Jeg har tidligere nevnt at argumentasjonen til statssekretær Roger Schjerva tilsier at den reelle skattebelastningen for aksjonærer trolig ligger rundt 50 prosent. Spissfindig jus endrer ikke på det.


PS: Det ser ut til at debatten har spred seg til Finansavisen.

Her finner du Sjåfjells svar på innlegget over

Firefox: HTTPS and response code 407

   No comments
Today's release of Firefox 19.0 fixes an interesting bug that I reported to the vendor back in October 2012. In essence, an attacker on an untrusted network could first coerce the browser to use a rogue HTTP proxy (this can be done by leveraging the WPAD protocol); wait until the browser attempts to download a HTTPS document from an interesting site through said proxy; and then selectively respond to the appropriate CONNECT request with a plain-text message such as this:

<br />HTTP/1.0 407 Boink<br />Proxy-Authenticate: basic<br />Connection: close<br />Content-Type: text/html<br /><br /><html><br /><h1>Hi, mom!</h1><br /><script>alert(location.href)</script><br /><br />[...additional padding follows...]<br />

The browser would show the user a cryptic authentication prompt - but hitting ESC or pressing cancel would inevitably result in the proxy-supplied plain-text document being rendered in the same-origin context of the requested HTTPS site. There goes the transport security - so I guess that's an oops?:-)

Skattelogikken holder

   No comments

Professor dr. juris Beate Sjåfjell kommer i en kommentar til min kronikk med en oppsiktsvekkende påstand: “aksjonærene eier nemlig ikke selskapet”.

I så fall er det flere enn meg som har misforstått. Regjeringen gjorde for eksempel en stor blemme da de kalte stortingsmelding 13, 2010-2011 for “Eierskapsmeldingen”.
Sjåfjell nevner at det er styret som foreslår utbytte og at generalforsamlingen vedtar det. Både styre og generalforsamling kontrolleres av aksjonærene. Dersom styret skulle finne på å nekte utbytte mot aksjemajoritetens vilje, kan eierne velge et annet ved neste ordinære generalforsamling.  
I den grad overskuddet ikke utbetales, vil det uansett komme eierne til gode gjennom økt aksjepris. Det er derfor vanskelig å plassere skattebyrden og eierskapet til overskuddet andre steder enn hos aksjonærene.
Tar vi med selskapsskatten betales i dag en skatt på 48,2 % ved uttak til person gjennom utbytte eller realisasjon. I min kronikk pekte jeg på at argumentasjonen til statssekretær Roger Schjerva tilsier at tallet ligger nært den reelle skattebelastningen.
Det kan godt hende skatten burde vært høyere. I Frankrike er høyeste skattesats 75 %, men i prinsippet finnes ingen øvre grense ettersom en formueskatt ikke er en skatt på inntekt.
Dette er uansett noe politikerne må finne ut av. Faktagrunnlaget bør imidlertid være riktig, og det tilsier at den reelle skattebelastningen for aksjonærer i dag trolig er omlag 50 %.

Boring non-security updates strike again!

   No comments
My next book is coming out probably by the end of the year, and the remaining three readers should not be expecting frequent updates to this blog until then :-) Nevertheless, here are several tidbits not related to security in any way:



If this sort of stuff floats your boat, you may also want to follow me on G+.

In a couple of weeks, I should have several interesting browser bugs to share. Until then, carry on!



Æren for skatten

   No comments

Debatten om formueskatten har utløst en diskusjon om hvem som kan ta æren for skatten som bedriftene betaler. Det er imidlertid vanskelig å komme unna at også nullskatteytere betaler skatt.

Tenk deg at du mottar hundre kroner i renter fra banken, og betaler 28 kroner i skatt på disse. Neste gang du logger deg på nettbanken skryter banken uhemmet av de 28 kronene som banken mener de har bidratt med til fellesskapet.

Nå er det vel ikke så veldig sannsynlig at en bank vil legge inn en slik funksjonalitet i sin nettbankløsning, men det er altså liten uenighet om at mottakeren skal ha æren for skatt på renter. Derfor blir det litt rart når overskudd i aksjeselskaper ikke følger samme logikk. Bedriftens overskudd tilhører jo utvilsomt aksjonærene, akkurat som rentene tilhører bankkunden.

Siden skatteregnskapet føres i bedriften og ikke alt overskudd utbetales som utbytte er det mer hensiktsmessig at kemneren får sjekken fra selskapet. Det betyr imidlertid ikke at det er en prinsipiell forskjell mellom skatt på renter og skatt på overskudd. Dersom skatt på overskudd ikke skal regnes som del av eierens samlede skattebelastning, så er det heller ingen grunn til å gjøre det med renter. I så fall kan banken med god grunn skryte på seg din skatt.

Å diskutere hvor mye den en ene eller andre betaler i skatt ut fra hvem som fysisk mottar skatteregningen er altså ikke hensiktsmessig. Det er derfor prisverdig at statssekretær Roger Schjerva i finansdepartementet tar til orde for at diskusjon bør dreie seg om hvem som tar skattebelastningen og ikke hvem som mottar skatteregningen.

Den totale skatten som innbetales av en bedrift er i hovedsak inntektsskatt, arbeidsgiveravgift, skatt på overskudd og skatt på utbytte og renter. Belastningen av disse skattene deles på en eller annen måte mellom arbeidstakerne og investorene. I tillegg kommer avgifter som også konsumentene betaler noe av, men for enkelhetsskyld holder vi dem utenfor nå.

La oss nå i alle fall slå fast at bedriftseierne ikke kan ta på seg æren for all skatten. Noe må også tilskrives arbeidstakerne. Det kan imidlertid heller ikke være riktig at arbeidstakerne får all æren. Uten kapital vil de fleste bedrifter slite.

Hvor mye av selskapsskatten kan så en bedriftseier legitimt ta æren for? Schjerva gir oss litt hjelp i en replikk her i DN ved å referere til forskning som viser at av en økning i selskapsskatten på 1 krone betaler arbeidstakerne reelt sett 50 øre.

Denne forskningen viser dermed med all tydelighet at det ikke nødvendigvis er slik at den som betaler regningen tar belastningen. Bedriften får regningen, men arbeidstakeren må altså betale halvparten.

Når skatt på selskapet så lett forplanter seg til arbeidstakere, så vil det naturligvis også tilsi at dersom skatteøkningen var på lønnsinntekt, så ville selskapet på samme måte ta halvparten av den regningen. Dette støttes av empirisk forskning. Forskningen som Schjerva siterer tilsier derfor at arbeidstakere og aksjonærer deler likt på den totale skattebyrden.

Totale innbetalinger av personskatt og selskapsskatt er av samme størrelsesorden i Norge i dag. Siden vi ikke vet den nøyaktige fordelingen av skattebelastningen vil det nok derfor ikke bære helt galt av sted å gi aksjonærene æren for selskaps- og utbytteskatten og arbeidstakerne honnør for inntektsskatten. Så kan man eventuelt krangle om hvem som skal føre arbeidsgiveravgiften på sin CV. Dette er en konklusjon som følger Schjervas argumentasjon.

At skattesatsen for bedrifter er betydelig lavere enn for personer, korrigeres ved at overskuddet beskattes en ekstra gang når penger tas ut til personlig formål. Det er også en utbredt misforståelse at kapitalgevinster ikke beskattes i skjermingsmodellen. En kapitalgevinst oppstår på grunn av overskudd eller forventning til fremtidig overskudd, og disse beskattes på vanlig måte.

Det finnes et hull i regelverket som gjør at verdier kan tas ut skattefritt fra bedriften i form av tilbakekjøp av aksjer, og det bør tettes ved å innføre beskatning av alle kontantuttak til personer uten unntak.

Å overbevise allmenheten om at aksjonærer faktisk betaler skatt i selskapene de eier når ligningen viser null, er likevel en betydelig pedagogisk utfordring. Det er nok også dette som er den egentlige begrunnelsen for formueskatten.